Week 6: Deaf History

Denne uken skal vi lære hvordan vi skal fortelle en historie. Samt få innblikk i døveshistorie.

Sykdommen herjet. Ikke bare var mandags programmet avlyst. Resten av uken så manglet det flere elever i klasserommet. Halvparten av de som satt i klasserommet hadde DET ansiktsuttrykket. Utrykket til de syke, de plagede, de svake. Jeg lå med feber hele onsdagen og gikk glipp av nesten hele historietime. En av de time som jeg virkelig så fram til. Bitter. 
På tirsdag så kom en dansk døv legende, nemlig rødtoppen. Han holdte et fordrag til stort beundring og høstet masse latter. Selv for teatervante personer som deltok var timen hans lærerik. Vi fikk et fordrag om døvehistorie i helhet på onsdag, som jeg gikk som sagt glipp av. På torsdag skulle vi holde fordrag om kjente døve fra hjemmelandet. Det finnes faktisk enkelt døv som virkelig hadde et bål av vilje for døvesaker og som virkelig utrettet forskjell. Som eksempel kan jeg nevne Byun Seung il fra Sør-Korea som får døve til å brenne av vilje og får en slags berusende styrkefølelse på like line som Gandhi, Obama og Mandela har klart. Pernille og jeg fortalte om Torbjørn Sander og Con Mehlum. Fredagen gikk ut på å gjøre leksen til Joe Murray. 

På søndag så skjedde det noe. La meg bare begynne fra begynnelse. Mat på gården er ofte gamle og kjedelig. Mat kan godt være samme tre dager på rad. Det er enda verre for veteranere. Man blir lei i lengden. Vi prøvde gjentatt ganger å snakke med kjøkken. Vi ble ikke behandlet med respekt. Vi ble møtt en vegg av skuldretrekk, kjefter, løgnbeskyldelse. Så på søndag kom dråpen. Ingen beskjed om at ingen er på kjøkken og vi fikk faktisk ikke mat. Det kom tydelig fram at ingen kan kødde med Frontrunners. Vi lagde en banner der vi skrev klart og tydelig hva vi mente og hengte det opp på kjøkken. Nå kan de bare ikke overse oss.