Vi har gjort det. Vi har atter en gang fått avslag. Men vi er ikke overrasket. Vi har forventet det. Vi har for lengst sluttet å være overrasket. Lenge har vi kjempet for døves sak. Lenge har vi fått avslag. Det er mange år siden vi har sagt ”nok er nok”. Fremdeles er det samme. Fremdeles sitter politikere og sier nei til teksting av TV, bedre tolk, mer penger til Døves Media og listen er så overfylt at det er nesten helt svart.
Spørsmålet er om vi har kjempet rett. Ja. Vi har fått fri tolketjenester, tegnspråket anerkjent, undervising på og i tegnspråk. Men vi har kjempet så mye for det. Så mye energi. Så mye tid. Spørsmålet er derfor om det er best måten. Det finnes en annen måte. Dirksen Baumann nikket i lysfylt klasserommet på Castberggården, ”Tenk heller på hva dere døve er god i”. Visuelle. Vi døve har trent øyene våre til det ekstremt. Vi er visuelles folk. ”Bruk det!” skrek Baumann, ”Tenk nytt! Tenk i annet bane.”
Svaret gir jeg deg her nå. Det er Deaf Gain. Styrken vår. Vi kan bruke det i samfunnets tjenester. Ja! Byggeingeniør, slikt at vi lage bolig som er mer visuelle. Bedre lys. Tankssjåfør i militær som er drepende treffende i skyting. Muligheter er mange.
Da vil samfunnet endret syn på døve. Hvis vi døve viser styrken, så vil samfunnet forstår at de trenger oss. Det å gå i annet retning. Å tenke annerledes. Det er veien vi må gå. Da vil vi vinne.
Petter
tirsdag 8. desember 2009
fredag 4. desember 2009
Deaf gain - døv vinning
Vi hadde besøk av professor Dirksen Baumann. Han jobber på Gallaudet University i Washington, og er engasjert i å forelese om audisme. Han har også lansert en ny tanke som jeg skal fortelle litt om, nemlig deaf gain.
Direkte oversatt betyr det døv vinning, eller døvvinning. At man vinner på å være døv. Dette er et svar på alt som heter hørselsTAP, hørselsHEMNING og hørselsPROBLEMER. Ja, man vinner på å være døv. Det er nok av eksempler, og ikke minst på ulike plan som taler for deaf gain. Dere som er døve, eller godt kjent med døve kommer helt sikkert på en del situasjoner der man vinner på å være døv.
- Vi kan sove uansett hvor mye bråk det er rundt.
”Æsj, fikk ikke sove i natt på grunn av alle lydene!” ”Å, sier du det. Jeg hørte ikke noe jeg”
- Total stillhet under eksamen. Ingen irriterende smatting fra sidemannens nervøse tyggistygging.
- Vi er mer visuelle. Vi ser det store bildet, i mange situasjoner, bedre enn hørende.
Som sagt er det ulike plan av deaf gain. Man tjener på å kunne tegnspråk, noe som er språket til døve mennesker verden rundt. Det finnes såklart døve som ikke kan tegnspråk, og hørende som kan. Men tegnspråk er en stor del av deaf gain.
- Klassikeren, vi kan snakke gjennom vinduer.
- Vi kan snakke uten å være redd for å vekke noen.
Vi vet alt dette. Dette er en del av livet, hverdagen våres som døve. Hvorfor er det viktig å snakke om dette, og spre kunnskap om dette? Deaf gain kan hjelpe oss på veien til forståelse og frihet i samfunnet. Og ikke minst trenger vi å tenke mer positivt. Vi trenger å vise verden hvorfor døve trengs i samfunnet. Dirksen Baumann kom med et godt eksempel (som forresten er mye lettere å forklare på tegnspråk enn skriftlig). Windows har i lange tider dominert verdensmarkedet. Apple har slitt med å holde tritt. Men i stedet for å kjempe en håpløs kamp mot Windows på deres premisser, fant Apple heller opp nye, innovative ting, og fikk dermed alles øyne på seg. Vi trenger nye, positive ideer, og deaf gain er en av dem. Vi er et helt folk som står i fare for utslettelse, og vi trenger argumenter for hvorfor vi skal bevares.
En ting er viktig å forstå, dette er min personlige oppfatning og tanker rundt deaf gain, det er ikke definitivt. Jeg kan også endre mening, eller utvide tankene, senere. Dette er slik jeg ser det akkurat nå.
En annen ting. I det siste har vlogen til Ella Mae Lentz dukket opp i forelesningene her. Ella er en amerikansk døv kvinne som sier sitt om ulike ting. Jeg anbefaler bloggen hennes hvis du skjønner ASL, men ellers også, hun har engelsk tekst ved siden av. http://www.ellasflashlight.com/ eller søk på ASLella på youtube. Utrolig kjekt å se på henne, hun er nok en informasjonskilde for veldig mange i USA. Det er viktig at vi har slike som henne, vi burde hatt fler så man kunne fått flere synsvinkler på saker og ting.
Pernille
Direkte oversatt betyr det døv vinning, eller døvvinning. At man vinner på å være døv. Dette er et svar på alt som heter hørselsTAP, hørselsHEMNING og hørselsPROBLEMER. Ja, man vinner på å være døv. Det er nok av eksempler, og ikke minst på ulike plan som taler for deaf gain. Dere som er døve, eller godt kjent med døve kommer helt sikkert på en del situasjoner der man vinner på å være døv.
- Vi kan sove uansett hvor mye bråk det er rundt.
”Æsj, fikk ikke sove i natt på grunn av alle lydene!” ”Å, sier du det. Jeg hørte ikke noe jeg”
- Total stillhet under eksamen. Ingen irriterende smatting fra sidemannens nervøse tyggistygging.
- Vi er mer visuelle. Vi ser det store bildet, i mange situasjoner, bedre enn hørende.
Som sagt er det ulike plan av deaf gain. Man tjener på å kunne tegnspråk, noe som er språket til døve mennesker verden rundt. Det finnes såklart døve som ikke kan tegnspråk, og hørende som kan. Men tegnspråk er en stor del av deaf gain.
- Klassikeren, vi kan snakke gjennom vinduer.
- Vi kan snakke uten å være redd for å vekke noen.
Vi vet alt dette. Dette er en del av livet, hverdagen våres som døve. Hvorfor er det viktig å snakke om dette, og spre kunnskap om dette? Deaf gain kan hjelpe oss på veien til forståelse og frihet i samfunnet. Og ikke minst trenger vi å tenke mer positivt. Vi trenger å vise verden hvorfor døve trengs i samfunnet. Dirksen Baumann kom med et godt eksempel (som forresten er mye lettere å forklare på tegnspråk enn skriftlig). Windows har i lange tider dominert verdensmarkedet. Apple har slitt med å holde tritt. Men i stedet for å kjempe en håpløs kamp mot Windows på deres premisser, fant Apple heller opp nye, innovative ting, og fikk dermed alles øyne på seg. Vi trenger nye, positive ideer, og deaf gain er en av dem. Vi er et helt folk som står i fare for utslettelse, og vi trenger argumenter for hvorfor vi skal bevares.
En ting er viktig å forstå, dette er min personlige oppfatning og tanker rundt deaf gain, det er ikke definitivt. Jeg kan også endre mening, eller utvide tankene, senere. Dette er slik jeg ser det akkurat nå.
En annen ting. I det siste har vlogen til Ella Mae Lentz dukket opp i forelesningene her. Ella er en amerikansk døv kvinne som sier sitt om ulike ting. Jeg anbefaler bloggen hennes hvis du skjønner ASL, men ellers også, hun har engelsk tekst ved siden av. http://www.ellasflashlight.com/ eller søk på ASLella på youtube. Utrolig kjekt å se på henne, hun er nok en informasjonskilde for veldig mange i USA. Det er viktig at vi har slike som henne, vi burde hatt fler så man kunne fått flere synsvinkler på saker og ting.
Pernille
tirsdag 3. november 2009
Week 6: Deaf History
Denne uken skal vi lære hvordan vi skal fortelle en historie. Samt få innblikk i døveshistorie.
Sykdommen herjet. Ikke bare var mandags programmet avlyst. Resten av uken så manglet det flere elever i klasserommet. Halvparten av de som satt i klasserommet hadde DET ansiktsuttrykket. Utrykket til de syke, de plagede, de svake. Jeg lå med feber hele onsdagen og gikk glipp av nesten hele historietime. En av de time som jeg virkelig så fram til. Bitter.
På tirsdag så kom en dansk døv legende, nemlig rødtoppen. Han holdte et fordrag til stort beundring og høstet masse latter. Selv for teatervante personer som deltok var timen hans lærerik. Vi fikk et fordrag om døvehistorie i helhet på onsdag, som jeg gikk som sagt glipp av. På torsdag skulle vi holde fordrag om kjente døve fra hjemmelandet. Det finnes faktisk enkelt døv som virkelig hadde et bål av vilje for døvesaker og som virkelig utrettet forskjell. Som eksempel kan jeg nevne Byun Seung il fra Sør-Korea som får døve til å brenne av vilje og får en slags berusende styrkefølelse på like line som Gandhi, Obama og Mandela har klart. Pernille og jeg fortalte om Torbjørn Sander og Con Mehlum. Fredagen gikk ut på å gjøre leksen til Joe Murray.
På søndag så skjedde det noe. La meg bare begynne fra begynnelse. Mat på gården er ofte gamle og kjedelig. Mat kan godt være samme tre dager på rad. Det er enda verre for veteranere. Man blir lei i lengden. Vi prøvde gjentatt ganger å snakke med kjøkken. Vi ble ikke behandlet med respekt. Vi ble møtt en vegg av skuldretrekk, kjefter, løgnbeskyldelse. Så på søndag kom dråpen. Ingen beskjed om at ingen er på kjøkken og vi fikk faktisk ikke mat. Det kom tydelig fram at ingen kan kødde med Frontrunners. Vi lagde en banner der vi skrev klart og tydelig hva vi mente og hengte det opp på kjøkken. Nå kan de bare ikke overse oss.
Sykdommen herjet. Ikke bare var mandags programmet avlyst. Resten av uken så manglet det flere elever i klasserommet. Halvparten av de som satt i klasserommet hadde DET ansiktsuttrykket. Utrykket til de syke, de plagede, de svake. Jeg lå med feber hele onsdagen og gikk glipp av nesten hele historietime. En av de time som jeg virkelig så fram til. Bitter.
På tirsdag så kom en dansk døv legende, nemlig rødtoppen. Han holdte et fordrag til stort beundring og høstet masse latter. Selv for teatervante personer som deltok var timen hans lærerik. Vi fikk et fordrag om døvehistorie i helhet på onsdag, som jeg gikk som sagt glipp av. På torsdag skulle vi holde fordrag om kjente døve fra hjemmelandet. Det finnes faktisk enkelt døv som virkelig hadde et bål av vilje for døvesaker og som virkelig utrettet forskjell. Som eksempel kan jeg nevne Byun Seung il fra Sør-Korea som får døve til å brenne av vilje og får en slags berusende styrkefølelse på like line som Gandhi, Obama og Mandela har klart. Pernille og jeg fortalte om Torbjørn Sander og Con Mehlum. Fredagen gikk ut på å gjøre leksen til Joe Murray.
På søndag så skjedde det noe. La meg bare begynne fra begynnelse. Mat på gården er ofte gamle og kjedelig. Mat kan godt være samme tre dager på rad. Det er enda verre for veteranere. Man blir lei i lengden. Vi prøvde gjentatt ganger å snakke med kjøkken. Vi ble ikke behandlet med respekt. Vi ble møtt en vegg av skuldretrekk, kjefter, løgnbeskyldelse. Så på søndag kom dråpen. Ingen beskjed om at ingen er på kjøkken og vi fikk faktisk ikke mat. Det kom tydelig fram at ingen kan kødde med Frontrunners. Vi lagde en banner der vi skrev klart og tydelig hva vi mente og hengte det opp på kjøkken. Nå kan de bare ikke overse oss.
søndag 27. september 2009
Week 4: Leadership
Vi skal gå en lang tur og sove ute fra mandag til tirsdag. I-mellomtiden så skal vi bli stoppe av poster med ulike oppgaver som kreve godt lederskap og lagarbeide. Poenget med turen er å teste vår mentalt grensen.
Anthonys ansikt ble enda hardere, og det var hardt fra før. Rita har nettopp bedt ham om å gå sammen med gruppen og ikke alene. Anthony har i den siste timen valgt å gå for seg selv litt lengre foran. Det var veldig tydelig at han likte dårlig at Rita blandet seg inn og har bedt ham om å gå sammen med oss. Han så ut som han var på nippe til å sprenge. Anthony og Rita som til vanligvis kommer godt til overs.
Det sies at person viser sin sannhet side når han blir satt på hardt prøvelse.
Anthony nikket nesten umerkelig og gikk sammen med oss. I det siste døgnet har vi tilbakeligget oss rundt 30 km og har gått i 8 timer. Vi var sliten og lei. Mager skrek etter mat (vi har fått mat ja, men forbrente mye og trengte derfor mer mat). Vi var på rant til sammenbrutt.
Jeg er ikke enig. Jeg føler at det er da det verst komme ut.
”Det er tydelig at hvis vi rever vekk grunnstein i Maslows pyramiden så glemme vi alt annet oppover i pyramiden, som for eksempel nestekjærlighet” smilte Fillip til oss. Det var onsdag. Vi har kommet oss tilbake til gården og har tatt en god nattsøvn. ”Det er viktig å huske at en god leder kan legge personlig behov til siden og tenke på andre framover seg selv. Dere har erfart hvor vanskelig det er.” For å vise et eksempel på det han sier, så viset han filmen ”Gandhi” til oss. Etterpå hadde vi et bilde om hvordan en god leder kan legge til siden personlig behov for andre.
Når vi har kommet fullstendig over turen, så begynte vi å snakke mye om prosjekt perioden (Periode 2). En vanvittig ide har slått ned på meg. Jeg ville til India. Til Bombay. To fra Frontrunners i fjor var der og holdt et teater workshop. Jeg har tenkt å gjøre det samme. Clemens hadde lyst å gjøre det samme, dessuten så er det to bombayere blant oss som vil støtte oss.
På fredag har vi fått en nyttig og interessant besøke av Kirsten Malmbak, en døvblind dame. Hun holdte et fordrag om hvordan det er å leve som døvblind. Dessuten fikk vi blind for øye og prøvde å spise. Tro meg, jeg er glad for jeg kan se. Samtid så fikk vi større respekt for døvblinde.
På lørdag så dro vi til Århus, som er ca 40 minutter herfra. Det var herlig å komme til en storby med masse butikker og utvalg. Det som er litt morsom var at vi gikk inn i kafee/spisested 3 ganger den dagen. Var så herlig med annet mat enn det vi får på gården. Vi har dessuten funnet brunost av det sterkest slag! Hurra!!
onsdag 23. september 2009
Week 3: Language - Culture
Denne uka startet med at Filip (en av våre to lærere) hold foredrag rundt temaet døvekultur, og viste oss ulike teorier. Det var interessant, men etter en kjempehelg var det tungt å holde øynene oppe. Det gikk mye bedre på tirsdag, da kom Mette Sommer og holdt foredrag om diaspora. Da tror jeg alle i klassen fikk en mind-opener, og lærte seg selv å kjenne litt bedre. Det gjorde i hvert fall jeg! Vi døve er hverandres hjem, der døve kan møtes føler de seg hjemme.
Dagen etter dro vi til Vejlefjorden, og med upåklagelig vær drev vi med forskjellige leker og padlet kajakk. Ikke alle var like begeistret for kajakkopplegget, men jeg og Petter og et par andre likte det virkelig godt. Det frister til gjentakelse, vi og Nienke fra Nederland satt i kajakken våres og diskuterte nye kajakkturer. Man føler seg virkelig nær naturen der man sitter et par cm over vannet og sørger for sin egen framdrift. Herlig!
Dagen etter dro vi til Vejlefjorden, og med upåklagelig vær drev vi med forskjellige leker og padlet kajakk. Ikke alle var like begeistret for kajakkopplegget, men jeg og Petter og et par andre likte det virkelig godt. Det frister til gjentakelse, vi og Nienke fra Nederland satt i kajakken våres og diskuterte nye kajakkturer. Man føler seg virkelig nær naturen der man sitter et par cm over vannet og sørger for sin egen framdrift. Herlig!
Over til noe annet her. På Castberggård er ikke maten alltid noe å rope hurra for. I går serverte de for eksempel oss vegetarianere noe som så ut som rød røsti. Det smakte alvorlig dritt, det var ikke mulig å spise. Altså, jeg er ikke kresen overhodet, men et sted går grensa når maten er direkte uspiselig… Men hei, maten her kan også være kjempegod, så helt forferdelig er det ikke. Derfor har mange her kjøpt egen reservemat. Da kjøper de gjerne mat som minner dem om hjemlandet deres, for eksempel Amerika, Nederland og Italia. Vi fra Norge har kjøpt inn grøtris, og noe vi ble kjempeglade for å finne i kjøledisken, nemlig BRUNOST!
Selv om vi er i Danmark, betyr det ikke at vi ikke bryr oss om Norge. Vi satt våkne og fulgte nøye med på valget på nett natt til tirsdag. Vi begge er politisk interesserte og ville ha den samme regjeringen så det passet bra. Om ikke litt sent, så sov vi i hvert fall sinnsykt godt den natten etter å ha vunnet valget. Vårt engasjement i valget tegnet noen spørsmålstegn i ansiktene til de andre. Men de likte det tydeligvis siden de lagde bilder som inkluderer Petter og Jens i litt uvanlige situasjoner. Trenger nok ikke å si noe mer.
Lørdag den 19. september var det Carl Beckerfestival her på Castberggård. Til den, hadde jeg, og fire andre laget en workshop om internasjonalt tegnspråk. Gruppa mi hadde jobbet i ca 2-3 uker med dette. Vi var nervøse på forhånd, dette var første gang på denne måten. Det kom 15 stykker for å se på, og blant dem var det overraskende nok to norske. Men jeg vil si at det ikke kunne gått bedre der og da, og det var en veldig fin erfaring for oss alle sammen. Da fikk vi lært hverandre å kjenne bedre, og for min del, hvordan man kan fungere sammen som gruppe når man er fem vidt forskjellige mennesker.
Pernille
torsdag 17. september 2009
Week 2: Design your Vlog.
Denne uken skal vi opprette en egen hjemmeside, som vi skal bruke løp av året. Vi fikk en deadline fredag kl 24.00.
Å lage en egen hjemmeside er ingen enkelt oppgave. Spesiell når vi er en stor gruppe med ulike smake og meninger. Vi har diskutert uendelig lenge om bakgrunnen skal være ”silver or green”. Det har ført til et nederlandsk ordtak kom på bane, ”Over smaak valt niet te twisten”, som betyr så enkelt som ”Smaken og fargen kan ikke diskuteres.” Det er opp til hvert enkelt å avgjøre om smaken eller farge er deilig eller vakkert. Du må lete lenge etter en mer subjektiv sak. Vi har flere ganger blitt enig om et kompromiss som er en blanding mellom to alternativer på alt annet ting. Ofte er det bedre enn de to tidligere alternativene. Sånn er det ikke med farge og smak.
En stor gruppe har sin fordel ved at vi kan jobbe fort og i flere front samtid. Det dere ser i hjemmesiden er ikke totalt av hva det vi har gjort. Mye arbeid er blitt forkast pga for litt minneplass, programmer som ikke passet sammen, ikke var pent nok eller av annen grunn. Bl.a så har vi forkastet en miniatyr bilde av hender som viser ”home”, ”replay”, osv i stedet for ord. Det var for vanskelig å forstå hva hender viser, og så ikke så fint ut under vårt flashbilde øverst. Derfor forkastet vi den. Det er en klart fordel at vi har råd til å kaste mye arbeide og likevel kan vise mye arbeide i hjemmesiden. Likevel måtte vi jobbe langt ut på kvelden både på torsdag og fredag for å bli ferdig fredag kl 23.50. Men vi greide det. Vi kan stolt skrive inn ”http://fr5.frontrunners.dk/” på status i Facebook rundt døgnskrift fredag/lørdag.
Selv om vi har jobbet langt ut på kvelden både på torsdag og fredag, så er det likevel noen som ikke hadde noe å gjøre, enda de var flink å spørre om det var noe de kunne å gjøre. De kunne ikke gjøre noe pga at arbeid ikke kunne fordele mellom flere personer eller at de ikke hadde bestemt kunnskap om akkurat det området som det trenges å jobbes med (f.eks filmmaking), grunnen er mange. Uansett så har alle noe å gjøre nesten hele tiden.
Vi har fått masse nytt erfaring med et stort team. Vi ble senere spurt om vi var fornøyd med samarbeidet. Ja.
Sosiallivet har utviklet seg. Tidligere har vi vært sammen nesten pga vi har blitt tvunget til det. Vi har blitt puttet i en gård sammen. Det har endret seg løp av uken. Natten til søndag så har enkelt av oss klemt hverandre for først gang. Vi er et skritt nærmere en familie.
Petter
Å lage en egen hjemmeside er ingen enkelt oppgave. Spesiell når vi er en stor gruppe med ulike smake og meninger. Vi har diskutert uendelig lenge om bakgrunnen skal være ”silver or green”. Det har ført til et nederlandsk ordtak kom på bane, ”Over smaak valt niet te twisten”, som betyr så enkelt som ”Smaken og fargen kan ikke diskuteres.” Det er opp til hvert enkelt å avgjøre om smaken eller farge er deilig eller vakkert. Du må lete lenge etter en mer subjektiv sak. Vi har flere ganger blitt enig om et kompromiss som er en blanding mellom to alternativer på alt annet ting. Ofte er det bedre enn de to tidligere alternativene. Sånn er det ikke med farge og smak.
En stor gruppe har sin fordel ved at vi kan jobbe fort og i flere front samtid. Det dere ser i hjemmesiden er ikke totalt av hva det vi har gjort. Mye arbeid er blitt forkast pga for litt minneplass, programmer som ikke passet sammen, ikke var pent nok eller av annen grunn. Bl.a så har vi forkastet en miniatyr bilde av hender som viser ”home”, ”replay”, osv i stedet for ord. Det var for vanskelig å forstå hva hender viser, og så ikke så fint ut under vårt flashbilde øverst. Derfor forkastet vi den. Det er en klart fordel at vi har råd til å kaste mye arbeide og likevel kan vise mye arbeide i hjemmesiden. Likevel måtte vi jobbe langt ut på kvelden både på torsdag og fredag for å bli ferdig fredag kl 23.50. Men vi greide det. Vi kan stolt skrive inn ”http://fr5.frontrunners.dk/” på status i Facebook rundt døgnskrift fredag/lørdag.
Selv om vi har jobbet langt ut på kvelden både på torsdag og fredag, så er det likevel noen som ikke hadde noe å gjøre, enda de var flink å spørre om det var noe de kunne å gjøre. De kunne ikke gjøre noe pga at arbeid ikke kunne fordele mellom flere personer eller at de ikke hadde bestemt kunnskap om akkurat det området som det trenges å jobbes med (f.eks filmmaking), grunnen er mange. Uansett så har alle noe å gjøre nesten hele tiden.
Vi har fått masse nytt erfaring med et stort team. Vi ble senere spurt om vi var fornøyd med samarbeidet. Ja.
Sosiallivet har utviklet seg. Tidligere har vi vært sammen nesten pga vi har blitt tvunget til det. Vi har blitt puttet i en gård sammen. Det har endret seg løp av uken. Natten til søndag så har enkelt av oss klemt hverandre for først gang. Vi er et skritt nærmere en familie.
Petter
fredag 11. september 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)